Medlemsbrev mars 2021 - Nærvær og veiledning

Vi er alle i situasjoner der vi skal veilede andre, enten det er våre barn, våre kollegaer eller klienter i jobbsammenheng. Uavhengig av hvilken veiledningsmetode vi bruker, vil kvaliteten på veiledningen være avhengig av kvaliteten på møtet og relasjonen som skapes i det møtet. Veilederen må derfor kjenne seg selv, og trening i nærvær er en vei til dette. 

2021-03-25
Michael de Vibe

Vi er alle i situasjoner der vi skal veilede andre, enten det er våre barn, våre kollegaer eller klienter i jobbsammenheng. Uavhengig av hvilken veiledningsmetode vi bruker, vil kvaliteten på veiledningen være avhengig av kvaliteten på møtet og relasjonen som skapes i det møtet. Veilederen må derfor kjenne seg selv, og trening i nærvær er en vei til dette. Jeg har ofte vært i veiledningssituasjoner, der jeg i ettertid oppdager at jeg har vært for mye opptatt av meg selv og mine egne reaksjoner. Det har hindret meg i å forstå den andre, og det har ikke blitt et reelt møte mellom to likeverdige personer. I andre situasjoner, har jeg i større grad kunnet romme mine egne reaksjoner uten å bli styrt av dem, og jeg har da kunnet rette mer av min oppmerksomhet mot den andre. Det har gjort det mulig å lytte bedre til den andre og det har oppstått et reelt møte hvor vi kan ta del i et felles nærvær.

 

Vår praksis med trening i tilstedeværelse sikter mot å styrke vår evne til å være til stede. Det er denne værensdimensjonen som er nøkkelen til å slippe tak i våre forforståelser og forutinntatte meninger, slik at vi er i stand til å gå i møte med den andre. Alle opplever øyeblikk av væren, som når vi er ute i naturen og fylles av den, når vi åpner oss for et musikkstykke uten å analysere det, eller når vi er nær et annet menneske der begge parter føler seg sett og anerkjent slik de er. Når vi har kontakt med denne værensdimensjonen, kan vi lettere føle oss forbundet med andre mennesker og med naturen, ja med alt som er til stede. Det kan endre vår opplevelse av atskilthet og ensomhet. Det som skaper atskillelsen fra væren, er vår identifikasjon med innholdet i sinnet. Vi tror vi er våre tanker, følelser, meninger, roller osv. Støyen fra sinnet hindrer oss i å oppleve væren. 

 

Når vi øver oss på å bli oppmerksomme på innholdet i sinnet, oppdager vi at alle elementene kommer og går og er i kontinuerlig endring. Gradvis vokser erkjennelsen av at vi er mer enn dette innholdet. Vi er også den som opplever innholdet; den som sanser, den som tenker, den som føler, den som mener. Denne delen av oss selv, som er i stand til å være bevisst seg selv og omgivelsene, kan vi kalle vårt vesen, vår hvilende bevissthet, vår eksistensielle grunn, vår essens, eller vår væren. Når en tanke avtar, er det en liten pause i tankestrømmen før en ny tanke dukker opp. Når vi får kontakt med disse pausene, det åpne rommet i sinnet, kan vi oppleve stillhet og ro.  Det er opplevelser av væren. Vi kan også oppleve væren ved å rette oppmerksomheten mot det vi sanser i hvert øyeblikk. Når vi hviler oppmerksomheten i smaken av en rosin, i duften av en blomst, i berøringen fra en kjærlig hånd, er vi til stede med det som oppstår. Vi fjerner samtidig oppmerksomheten fra sinnets uopphørlige tolkning av det som sanses, og vi skaper et rom der vi er helt til stede og oppmerksomme, men ikke analyserende. Denne førrefleksive tilstand er væren og når vi styrker vår kontakt med denne væren, vil det også innvirke på de vi skal veilede. 

 

I en studie lot man personalet i boliger for voksne psykisk utviklingshemmede med atferdsvansker gjennomgå et åtte-ukers mindfulness-kurs (Singh et al., 2006). De målte beboernes oppnåelse av læringsmål og deltakelse i sosiale og fysiske aktiviteter, bruk av tvang fra personalet og hvor fornøyd de pårørende var. Målinger etter kursene viste en betydelig bedring på alle utfallsmål. Forfatterne angir mulige virkningsmekanismer som har overføringsverdi til veiledningssituasjonen. I kurset øves en anerkjennende holdning. Å møte andre med denne holdningen, gjør det lettere for dem å føle seg sett og anerkjent. Videre vil en ikke-dømmende holdning fremme åpenhet og toleranse og gjøre det lettere for den som veiledes å komme frem med sine tanker og følelser. Veileders evne til å være stille og lyttende skaper ro og rom for den som veiledes til å komme bedre i kontakt med seg selv, og gjennom dette få tilgang til egne ressurser og ”svar” på egne utfordringer. Å være til stede på denne måten kan gjøre det lettere å unngå at forforståelser farger hva man oppfatter og tolker. Det kan øke kreativiteten og gi nye perspektiver for både veileder og den som veiledes. Praksisen fremmer også spontanitet. Det kan gjøre veiledningen mer dynamisk, og man unngår lettere forsvar av posisjoner og forsterkning av budskap. Tilstedeværelse fremmer videre emosjonell balanse, og dette kan ha en positiv effekt på den man veileder, blant annet gjennom speilnevronsystemet. Dette er en del av vårt nervesystem som gjør at vi kan oppfatte andre menneskers intensjoner, tanker og følelser. 

 

En annen studie med terapeuter som hadde fått opplæring i mindfulness beskriver effekten av at terapeuten gjennomfører en fem minutters nærværsøvelse før møte med klienten (Dunn et al., 2013). Studien viser økt evne hos terapeuten til å være til stede i samtalen og bedre utbytte av samtalen vurdert av klienten. En tredje undersøkelse viser at terapeuters evne til nærvær styrker relasjonen til pasientene og deres utbytte av terapien (Ryan, 2012). 

 

Når veileder øver og forstår betydningen av nærvær, kan veiledningen bli en arena for felles nærvær. En anledning til å oppleve og dele nå-øyeblikk, slik barnepsykiateren Daniel Stern fremhever i sin bok Her og Nå. Disse øyeblikkene er i sin natur uforutsigbare. Dette felles værensrommet forutsetter ”ikke å vite”-posisjoner. Det vil si at veiledningen ikke skal gi svar på hypoteser eller følge en plan. Nærværet kan skape et tillitsrom der det er trygt å la fokus og bevegelse springe ut av det som oppstår i møtet. Det betyr at usikkerhet, hjelpeløshet, uvitenhet, kaosfølelse, flytopplevelse, poesi, undring og stillhet rommes og verdsettes som virksomme elementer i samtalen. Videre vil betoningen av nærvær som det primære element i veiledningen legge føringer for hva som er mulig å utveksle i samtalen. Nærværet har en sterk kroppslig dimensjon, og i veiledningen blir det viktig at man også åpner for å dele med hverandre det som oppleves gjennom sansene, kroppsfornemmelsene, pusten og mangfoldet av ikke-verbale uttrykk. 

 

Min konklusjon er at evnen til oppmerksomt nærvær er veilederens viktigste egenskap. Den har avgjørende innvirkning på veilederen selv, på veiledningen og på den som veiledes. Denne erkjennelsen bør føre til at alle veilederutdanninger bygger inn trening i nærvær som et viktig element. Som en god venn av meg sier: ”Skal du bli en god fagperson, trenger du to ting. Du må lære et fag, og du må bli en person.”  I antikken var utdannelse synonym med dannelse. Man lærte kunnskaper, og man ble kjent med seg selv. I de siste 40 år er Østens fokus på introspeksjon som en vei til kunnskap og erkjennelse søkt integrert med Vestens fokus på kunnskap om den ytre verden. Det er spennende og oppløftende og bør virkeliggjøres i fremtidige utdanninger.

 

Kilde: Kort utdrag av mitt bokkapittel: Tilstedeværelse i veiledning, i boken: Faglige fenomener i veiledning som gis ut i vår. Redaktører Bengt Karlsson og Frank Oterholt.